Da jernbanen kom til Kornsjø i slutten av 1870-årene, dannet den grunnlaget for handelsvirksomhet og industri. I 1897 ble det oppført ovnstøperi og metallvarefabrikk på Munkholmen; «Kornsjø Fabriker, Mekanisk Værksted og Metalvarefabrik». (Se Kjeld Th Magnussens artikkel i Ida 2010).

Ludvig Henrik Woxen, Oslo, eide også en fabrikk i Backefors, Sverige, og det var bygninger herfra han flyttet til Kornsjø.Mest svenske arbeidere drev her, og mange av disse var fagutdannet. Omsetningen av ovner og metallvarer var stor, men etter bare tre-fire års drift måtte fabrikken innstille  grunnet depresjon i finansmarkedet og nedgang i byggevirksomheten.

Nå sto bygningene ledige, og fabrikkeier J. T. Halvorsen og garverimester Hans Christian Dahl(1867-1955), Halden, gikk sammen med Harald Skjæggerød og A.H.Vigen, Kornsjø om å kjøpe fabrikken og drive garveri på Munkholmen (1906-1907).

Men hvorfor garveri akkurat her i grensesundet ved Kornsjøen?

Når vi ser nærmere på betingelsene for denne typen virksomhet,var det nok ingen tilfeldighet at garveriet havnet her :

God tilgang på rennende vann er svært viktig. Garveprosessen består av en rekke bad og skyllinger.Slik bygningene lå på det stedet ved sjøen hvor hastigheten er størst i vannet, ville naturen selv ta seg av rensingen av avløpsvannet. Nedbrytingen av de organiske avfallsstoffene, bakteriene, osv. ville skje i store mengder vann. Prosessvannet, som ble pumpet inn den korte veien, var dessuten uvanlig «bløtt» dvs. kalkfattig, også en stor fordel.

Når det gjaldt transporten av råvarer, kunne man neppe fått det enklere. Et trallespor ble lagt de 30 meterne fra jernbanen til husene. På dette kom de rå (tørkede) hudene, ved og kull gikk greit inn på tomta.

Arbeidskraften var også tilgjengelig. Det var overskudd på handverkere i Sverige på denne tiden, og fra bygdene på begge sider av grensen kom ledige mannskaper.

Folkene måtte ha boliger, og det ble etterhvert bygget på Kornsjø. I 1907, da det var aktuelt å starte et garveri, sto Sven Skjæggerøds brakke klar ved Sundet. Den ble bygget i 1896 for å huse arbeidere på metallvarefabrikken og inneholdt åtte to-roms leiligheter og fire hybler.

Som vi ser lå alt vel tilrette for garverivirksomhet ved grensesundet på Kornsjø.

I det videre forløp siteres C. A. Vigen, Kornsjø (født 1887) :

«Der skulle produseres fettlær og plattlær. Fettlær var den gang en viktig artikkel, brukt til støvler og sko.Plattlær var en tykkere sort og anvendtes til såler og kjøretømmer for hester og til drivremmer ved sagbruk og i industri.

En komite valgtes med de før nevnte personer + to til. Fabrikken blev kjøpt og banklån opptatt. Man gikk nu i gang med å ominnrede fabrikken til garveri, med kjøp og montering av garverimaskiner, laget kummer til huder, osv. 

Så kom garveriet igang, og det gikk bra noen år, men så sa Dahl opp stillingen for å flytte til Halden, da han hadde kjøpt et garveri der (ca1916?). Styret måtte nu hurtigst avertere etter en ny mester. En mester fra Bergen fikk stillingen. Det blev dessverre bare to års drift. Grunnet store underskudd og liten omsetning, måtte styret se seg nødsaget til å opphøre med bedriften.

Garveriet stod igjen ledig en tid. Det gamle styret syntes allikevel at man burde få Munkholmen i gang igjen. Etterspørselen etter fettlær var stor og prisen var blitt høiere. Det forrige styret og en del interesserte til kom sammen for å drøfte problemene. Full enighet oppnåddes til sist om at man skulle forsøke igjen. Kapital til driften blev skaffet til veie. Man averterte etter ny mester. Andresen ansattes. Videre kjøp av råhuder. Indiske huder var særlig ettertraktet og billigere. 6-8 mann fikk arbeide, og så gikk man i gang»

«I flere år gikk garveriet godt, men så blev det dårligere. Prisfald og mindre lærsalg som resulterte i at styret ikke kunne fortsette lenger. I flere år stod der tomt.

Garverimester Dahl hadde solgt sitt garveri i Halden (1928) og kom til Kornsjø for å se på og prøve å få det igang igjen. Dahl fikk tegnet en del aktier og fikk i gang bedriften. Det viste seg at bedriftskapitalen var for liten, og der oppstod forskjellige vanskeligheter. Så måtte de etter 8 måneders forløp innstille.»

Så langt C. A. Vigens beretning.

Da Dahl kom til Munkholmen igjen i 1928, fikk han med seg fra Halden garver Carl Birger Moræus (f. 1881 og sønn av garver Henrik Maximus Moræus f. 1847 i Orsa) og hans sønn Gøsta (f. 1009 i Karlstad, undertegnedes farfar og far). Da garveriet stanset etter den korte driftsperioden på åtte måneder, dro Gøsta Moræus til Sverige hvor han på tre forskjellige garverier i løpet av fire år fikk sin yrkesutdanning. C. B. Moræus ble boende på Kornsjø med sin familie, og han arbeidet når garveriet sto, periodevis på sagene der.

Da Gøsta kom tilbake til Kornsjø, ferdig med «læra» i 1932, var Dahl i gang for tredje gang på garveriet. Det gikk et års tid, før det igjen var stopp.

Det var lavkonjunktur i landet og ingen virksomhet på garveriet fram til 1938.

C. B. og Gøsta Moræus arbeidet nå i perioder hos garver og hudgrossist Lars Evensen i Sarpsborg. Når Gøsta var ledig fra denne jobben,var han opptatt med sin egen enkle garvervirksomhet på Kornsjø. Han fikk leie ei lita stue helt nede ved sjøen ved Smiberget. Her drev han frem tre- fire huder om gangen. Bløting og skyllinger foregikk ved stranda og garvingen i noen tønner i stua. Når hudene skulle smøres, dro han dem hjem til Brakka i Sundet, hvor smøringen foregikk på slagbenklokket i mor Marias kjøkken. Tørkerom var det samme kjøkkenet, hvor hudene ble hengt på kroker i taket. Det første ferdige læret kjøpte tøffelmaker Lerbæk, Kornsjø. Når Gøsta senere fortalte om dette, priste han alltid sin «uendelig tålmodige» mor.

Men så i 1938 gikk C. B. og Gøsta Moræus sammen med hudgrossist Berglund, Åmål og kjøpte fabrikken av Aanonsen, Oslo. Bedriften fikk navnet Munkholmen Lærfabrik.

Annen verdenskrig kom, og behovet for lær tiltok. Her var jevn drift under hele krigen. Garveriet ble tildelt kvoter av råstoffer, og en del ferdig vare gikk til tyskkontrollerte lagre. Det ble også levert til skofabrikkene i Halden, men ser man på hva folk hadde å sko seg med her i landet under krigen, må en anta at mye norskprodusert skotøy gikk til okkupasjonsmakten.

Nevnes må to hendelser som kunne fått avgjørende følger for garveriet :

Da tyskerne ankom Kornsjø, begynte de straks å se seg om etter et sted de kunne ha som vaktstasjon. Fabrikkbygningens strategiske plassering med (vakker) utsikt over grensesundet og jernbanebrua ville passe bra, mente de. Garverne, som hadde fått nyss om planene, og som slett ikke ville huse okkupantene, var vel forberedt da tyskerne kom for å se nærmere på lokalitetene. Da var de i gang med det preparatet som luktet verst i hele garveriet. Det spredde en ubehagelig stank og var effektivt avskrekkende. Soldatene flyttet i stedet inn i et hus som lå like ved landeveisbrua.

Høsten -41 ble det begått innbrudd på garveriet og lær stjålet. Snart gikk ryktene på bygda at det var tyske soldater som sto bak, og saken ble anmeldt til den norske lensmannen. Noen dager senere ble C. B. og Gøsta Moræus arrestert under, som de så det, dramatiske omstendigheter. De var anklaget for å sette frem falske beskyldninger mot okkupasjonsmakten. Situasjonen så håpløs ut, men etter seks uker i arresten ble de sluppet fri. Flere tilfeldige omstendigheter og iherdig innsats fra folk som sto de to fangene nær, hadde omsider ført til dette lykkelige utfall.

Produksjonen av fettlær og plattlær var jevn fram til begynnelsen av 50- åra, men behovet for denne typen lær avtok nå raskt. Det var tid for å gå over til garving med krom-garvestoff. En morbror av Gøsta, Busk Johan Jonsson fra Malung, Sverige sto for igangsettingen av den nye prosessen.

Min farmor, Maria Moræus, (Busk Maria Jonsson, f. 1885, datter av garver Busk Jonas Larsson, f. 1853) hadde med seg fra Malung en mangehundreårig skinnhandverkstradisjon, som kom vel med i en tid med arbeidsløshet og trange økonomiske kår. Hun hadde lært seg å lage handsker, og med handskårne maler og en enkel symaskin lagde hun arbeidshansker, som hun dro rundt på bygdene og solgte.

Dette produktet ble nå med kromgarvet skinn utviklet videre da Erik Moræus, bror til Gøsta, kom med i virksomheten. Han kom til å stå for produksjonen av arbeidshansker.

Det var et godt marked for disse varene, og det ble en fin løsning på en vanskelig situasjon for garveriet.

Skinnet i en arbeidshanske trenger ikke være helt feilfritt i narven. Derfor ble det brukt huder fra New Zealand, Sør-Amerika og Australia. Det var huder fra kjøttdyr som i tillegg til store brennemerker var preget av rifter og insektbitt. Prisen ble dermed rimeligere.

Hanskeverkstedet sysselsatte seks-sju personer, og de produserte årlig 40-50.000 par hansker, 20-25 forskjellge modeller. De lagde også forklær, jakker og gamasjer til sveiseindustrien. Firmaets navn var Erik Moræus & Co.

Bemanningen i garveriet denne tiden var tre-fire mann. Moderne maskiner hadde blitt innstallert som erstattet mye arbeidskraft. F.eks. hadde skavmaskinen alene kapasitet som 15-20 drevne handverkere. En bandspaltemaskin forenklet produksjonen mye og økte lønnsomheten.

Så kom 1970 med krav om rensing av avløp. Det var særlig restene av krom-garvestoffet man ville hindre å komme ut i naturen. Statens Forurensingstilsyn mente at garvingen av 2.000 huder årlig ga for mye avfall rett i sjøen.. Man mener tungmetallet krom har en uheldig virkning på levende organismer. Et fullrenseanlegg ville bli en for stor investering for en bedrift på Munkholmens størrelse, så det ble søkt om konsesjon til å drive videre med huder som var ferdig krommede. Dette gikk i orden i 1972, og frem til 1983, da bedriften ble nedlagt, ble disse amerikanske «wet-blu»-hudene bragt frem til ferdig hanskeskinn. De ble spaltet (delt i flere skiver) og behandlet i bad med fett-og fargestoffer, før de ble tørket og mykgjort.

Siden 1988 har undertegnede på hobbybasis garvet elghuder i Munkholmens garveri, 15-20 stykker årlig, levert av lokale jaktlag. Det ferdige produktet passer til bruk i vester og andre klesplagg, til vesker og møbeltrekk.

Garverimaskinene kan slik holdes ved like ennå en tid, men som bedrift er nok garveriet endelig nedlagt.

 

Kilder

• C.A.Vigen, Kornsjø  (født 1887)
• Carl Birger  Moræus (1881-1969)
• Karl Gøsta Moræus  (1909-1997)
• Fotografiene laget til jubileumsutstillingen på Frogner 1914, utlånt av Truls O. Lie, Sarpsborg,  garverimester H.C. Dahls barnebarn.