Allerede de eldste skriftlige beretninger om menneskenes liv og virksomhet som vi har, inneholder enten direkte fortellinger om lærtilvirkning, eller hentydninger til forhold der lær har vært anvendt. Garveren kan likevel med sikkerhet føre sitt handverks opprinnelse enda lengre tilbake, nemlig helt tibake til den forhistoriske tid.

Før våre forfedre hadde lært å dyrke jorden, vet vi at de levde av jakt og gikk kledd i skinn fra dyrene de drepte. Da skinnene avgjort må ha vært underkastet en konserverende (garvende) behandling for å kunne tjene til bekledning, kan vi slutte at skinnberedning har vært kjent av mennesket allerede da det levde på jegerstadiet. Altså er garverens handverk et av de aller eldste handverkene.

I de egyptiske pyramider har man funnet læret omtalt som et materiale som i verdi ble sidestilt med gull og sølv, ibenholt og andre sjeldne tresorter, og disse beretningene antas å være ca 5000 år gamle. At egypterne har forstått å barkgarve skinn, har man fullt bevis for ved velbevarte lærgjenstander som er funnet ved egyptiske utgravninger. Disse eldste lærgjenstandene er beregnet å ha en alder på 3300 år.

Alle gamle kulturfolk har hatt en betydelig kjennskap til kunsten å garve, og man finner både i indiske, persiske, arabiske, kinesiske, jødiske, greske og romerske skrifter garveren og hans handverk omtalt, riktignok på høyst forskellig vis.

Hos jødene var garverhandverket ikke videre aktet, f.eks. sier Rabbi Judah:»En mann kan ikke unnvære verken en barber eller en garver; Lykkelig er den hvis kunst består å barbere,-men ve den hvis kunst består i å garve.»

Hebreerne hadde en lov som sa at kvinner som var gift med garvere hadde rett til skilsmisse dersom deres menn bragte dårlig lukt med seg hjem fra garveriet. En slik forsikring kunne nok komme godt med for den arme hebreer-kvinnen, for det var ikke måte på uhumskheter garveren omga seg med i sine dunkle kroker, alt for å få til et lær som han kunne gå god for. Her var mye hemmelighetskremmeri i faget; og reseptene gikk fra far til sønn. I en oppskrift brukt for å oppnå en spesiell rødfarge på læret, inngikk urin.Men det skulle ikke være et hvilket som helst produkt, nei, det skulle være første latte dagen-derpå fra øldrikkende menn, og det måtte ha stått til gjæring i åtte uker.

Grekerne og romerne aktet garverne høyere. Den greske dikter Homer besynger i sitt store dikt «Illiaden», som er skrevet ca 1200 år f.Kr., semskgarvingen. Hos grekerne var læret mye anvendt både til bekledning, smykker, boliger, hjelmer og skjold. En garver var derfor en så nødvendig og aktet person, at man til og med ser flere tilfeller av at garvere har spilt fremtredene roller innenfor den oldgreske stat som ledene politikere.

I det gamle Romerriket fant læret en særegen anvendelse, da staten fremstilte penger av lær. Ennå i dag har man et språklig minne om dette, ettersom ordet «pecuniær» stammer fra det latinske ordet «pecus» som betyr skinnet. Fra Romerriket stammer også det engelske ordet for å garve; «to tan», ettersom det latinske ordet «tanare» rett og slett betyr ekebark.

Garvemetodene

Den aller eldste garvemetoden er utvilsomt FETTGARVINGEN, som ble utført på den måten at det friske, nyflådde, rå skinnet ble innsmurt med dyrefett. Så maste og gned man til fettet langsomt trengte inn i skinnet og konserverte (kjemisk forbindelse mellom fett og hudsubstans) og bløtgjorde det, på en lignende måte som ved semskgarvingsprosessen i dag.

Man har sett at indianeren kort og godt la skinnet av det dyret han felte på jakten inn under sadelen på hesten og red på det til de naturlige fettstoffene i skinnet hadde semskgarvet det.

Hos eskimoene foregikk fettgarvingen ved at skinnene ble tygget med fett.

Nesten like gammel som fettgarvingen er konservering av skinn ved RØKING. (Jfr. konservering av kjøtt og fisk).

BARKGARVINGEN er en del yngre enn de ovenfor nevnte metodene, men stammer likevel fra førhishorisk tid, antagelig fra hebreerne. det er også sannsynlig at man har lært å kjenne plantestoffenes garvende evne under forsøk på å farge med dem.

Garving med ALUN OG SALT er oppstått i områder hvor alun har vært et lett tilgjengelig naturprodukt, og denne metoden er innført til Europa av maurerne da de trengte inn i Spania omkr. 700 etter Kr.. Selv om alungarvingen er yngre enn barkgarvingen, har likevel egypterne kjent til den   ca 3000 år f.Kr..

I 1884 fikk amerikaneren Schultz patent på en garvemetode der han brukte kromalun (et dobbeltsalt av kaliumsulfat og kromsulfat). Med KROMGARVINGEN fulgte en revolusjon i garveriet. Metoden ga et lær med helt andre egenskaper enn tidligere metoder kunne gi. Det hadde en smidighet og vekt som gjorde det særlig godt egnet til bekledningsartikler og sko-overlær, og det kunne produseres på en brøkdel av den tiden det hadde tatt med de gamle prosessene. (Det skulle likevel gå nesten 70 år før kromgarvingen ble tatt i bruk på Munkholmen).

Men garving med vegetabilske garvestoffer (fra planteverdenen f.eks.bark) ble også enklere etter hvert. Man fikk ferdige ekstrakter til garvebadene, og hønse-og hundegjødsel ble erstattet med mindre illeluktende produkter. Helt frem til etter den andre verdenskrig var det stort behov for det vegetabilsk garvede læret (fettlær og plattlær) til skotøy og salmakerprodukter.

Senere har maskinene overtatt alt handarbeid, og i dag er et garveri en høyt utviklet industribedrift. Garveren har blitt tekniker.Han må kjenne kjemien i alle prosesser og følge med i utviklingen av stadig nye hjelpemidler. Men ingen dyrehud er helt lik en annen, hverken i form eller struktur, og det preger fortsatt garverens virke.

Les mer om Garveriet på Munkholmen

 

Kilde:  «Garverbogen» utgitt av  Teknologisk institutt, København 1927